Learning to Love Humans: Emotional Interface Design

Disse to sitatene står seg godt uten ytterligere kommentar. Og selv om det er åpenbart er det alt for sjelden jeg støter på dette i litteraturen. Bevisstheten om at compromiss-design (også kjent som brukersentrert design) fort blir kjedelig og uengasjerende.

Design by Committee Versus by an Individual

«(…) all my previous work focused upon behavioral design. I still maintain that an iterative, human-centered approach works well for behavioral design, but it is not necessarily appropriate for either the visceral or the reflective side. When it comes to these levels, the iterative method is design by compromise, by committee, and by consensus. This guarantees a result that is safe and effective, but invariably dull[Min utheving] (Donald A. Norman i boken Emotional Design [side 97]).

«The brillian conceptual artists Vitaly Komar and Alex Melalid conducted surveys asking people questions like, What’s your favorite color? Do you prefer landscapes to portraits? Then they produced exhibitions of perfectly «user-centered art». The results were profoundly disturbing. the works where completely lacking in innovation or finesse of craftsmanship, disliked even by the very same survey respondents. Good art is not an optimal point in a multidimensional space; that was, of course, their point. Perfectly «user-centered design» would be disturbing as well, precisely because it would lack that artistry.» (ibid)

Maleriene som omtales kan du se på disse sidene. 

Når vi lager og designer løsninger som er universelt designet eller som er tilpasset for støtte til en spesiell brukergruppe ser vi da resultatet av dette? Tenk bare på høreapparater, rullestoler, mobiltelefoner tilpasset eldre personer. Jeg har tidligere omtalt boken design meets disability som tar for seg noen av dette. Mitt inntrykk er i hvert fall at dette er helt typisk når forskere skal finne «perfekte» løsninger som tar inn over seg alle gode råd om design. Dette skal jeg være bevisst på fremover.

Forøvrig må jeg nevne at dette er noe vi også kan se resultatet av i organisasjoner, spesielt de som er veldig demokratiske. Alt blir liksom dølt. Prøvd å lese en langtidsstrategi fra noen av våre frivillige organisasjoner i det siste? Eller vært på et møte hvor alle skal bli enige om hvor veien går videre? Jeg tror vi ser den samme effekten.

Ta forresten en titt på Aaron Walter fra webdagene 2011 i foredraget  Learning to Love Humans: Emotional Interface Design (film og slides). Dette er om webdesign, men kan sette i gang tenkeboksen din.  I hvert fall slik jeg husker foredraget nå. Kanskje er også Dana Chisnells foredrag Designing for Delightful Interfaces fra samme konferanse interessant for deg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s